Her ser du lydsporet til Romerike landskapsvernområde. Og det er passende, for det ligger rett sør for Gardermoens vestre rullebane. Da er det tid til litt plainspotting, tid til å knipe øynene igjen og holde for ørene, i hvert fall de første gangene et fly suser over hodet ditt. Så begynner du å lure – hvordan har det seg egentlig at den metallklumpen ikke detter ned? Hvordan har det seg at du hører turbulensen lenge etter at flyet har passert?
Og her, på den lille parkeringsplassen, møter du ganske sikkert en superhyggelig og engasjert nerd som kan hjelpe deg med svaret på alle spørsmålene du har. Han vi møtte i dag hadde god kontroll på hvilke apper som er best (Flight radar, uten tvil), hvilken fart flyene har når de tar av og lander, hvilke fly som kommer snart, hvilke som er verdt å vente på – og mye mer.
Vi rev oss løs etter en 10-15 fly, og fulgte stien til et område, som, hvis du tenker logisk, burde vært flatt. Alt rundt oss var jo flatt. Men Romerike landskapsvernområde består av raviner. Tro det eller ei, det er til tider stupbratt på Gardermoen.
Stien er blåmerka, godt vedlikeholdt og veldig vakker.
Vi gikk igjennom urgammelt landbruksområde. På toppen av ravinene ble det dyrket korn, i ravinene beitet buskapen. Her er slåttemark og enger, her er skog, dyr, fugler og planter. Her er giftig tyrihjelm.
Her er mjødurt. En av 230 forskjellige plantearter.
Her er mosegrodde grantrær. Vi så også hegg, selje, alm, vier, bjørk, osp og lønn – men først og fremst så vi gråor. Ravinene skjuler nemlig Skandinavias største gråorskog.
Det er ikke lett å illustrere hvor bratt det er, men har har vi forsøkt. Disse trærne står egentlig rett. Vi har gjort bakken flat. Vri på hodet, så ser du det.
Det er vannet som har skapt dette landskapet. Gjennom tusenvis av år har det tålmodig rent gjennom leire, sand og annet som isen etterlot seg.
Og da menneskene kom, i steinalderen omtrent, kom de til et landskap som kunne brødfø dem, ta vare på dem, gi dem et hjem. Og de bosatte seg her, mellom raviner og rullende, grønne bakker.
Gjennom århundrer gikk de og buskapen opp stier og veier, og skapte hulveier som denne. Det er omtrent som å gå i en grøft, og historien føltes så nære at vi nesten kunne ta på den.
Her er bilde av en blid fotograf som nok identifiserte seg litt med Indiana Jones – bregnene vokser høyt og stolt og kiler deg under armene. Vi funderte også litt på hvordan det har seg at Indiana Jones alltid klarer å finne en sti – uansett hvor langt inn i jungelen han er.
Grensen mellom Nannestad og Ullensaker går i bunnen av ravinen, ved elven Leira. 300 meter herfra, mellom store trær med dype skygger, fant vi en bit av krigshistorien.
Midt inne i dette som kunne vært en jungel, ligger denne gravplassen. Her lå tyve britiske soldater gravlagt. De døde her en tåkete, våt vårdag i 1945, kun to dager etter at krigen hadde tatt slutt. De skulle til Norge for å eskortere tyske soldater hjem. Et siste oppdrag før de selv kunne dra hjem til familiene sine. De var drevne piloter, drevne soldater, de hadde overlevd en lang og grusom krig. Tidlig om morgenen dro de fra Suffolk sammen med en rekke andre fly i samme ærend. Etter et par timer kom kontrabeskjeden. Været er for dårlig, dere kan ikke lande i Norge. Snu! Snu! Men mannskapet på Short Stirling LK 147 hørte ikke. Fikk ikke vite. Ingen vet hva som skjedde, ingen vet hvorfor de ikke snudde de også.
Omtrent midt på dagen brølte bombeflyet 10 meter over hustakene på Lyshaug gård. Far og sønn Vøien jobbet ute på jordet, og så at flyet forsvant bak tretoppene og styrtet ned i ravinen. De løp så fort beina kunne bære dem over jordet og bort til kanten av ravinen. Det brant kraftig fra vrakrestene, og det kom stadige eksplosjoner fra drivstoff og ammunisjon ombord. De kunne ingenting gjøre.
Forvridde rester etter flyet, en Short Stirling, ligger fremdeles igjen. Detter far og sønn Vøien var det tyske soldater som kom til ulykkesstedet først. De hadde med seg en santitetsoffiser, og han konkluderte som bonden på Lyshaug. Dette kunne ingen overleve. Sammen jobbet de for å finne de omkomne, sammen ga de dem gravplassen rett ved styrtstedet.
Soldatene lå begravet her bare et halvt år. I november 1945 ble de gitt et permanent gravsted i minnelunden på Vestre Aker gravlund. Denne tåkete, våte dagen, Kristi Himmelfartsdag, så også to andre flyulykker. Et annet fly av samme type, med samme oppdrag, styrtet i Sørkedalen. Ingen så det, og fly og mannskap ble ikke funnet før langt utpå sommeren da det oppsto en skogbrann. 22 liv gikk tapt. Rett over grensa til Sverige styrtet et annet. Fire mistet livet.
Vi fulgte elva et stykke i stillhet.
Over en snarvei mange har gått.
Oppover, oppover, 70 meter og vel så det, til toppen. Opp i lyset, opp i en verden av jetmotorer, travle reisende, konferansehoteller og stekende sol.
«Kom tilbake snart,» sang bokfinken. «Kom tilbake.»
Spennende område, trist hendelse, vakkert beskrevet!
Tiltredes! Og tusen takk 🙂
Den gravplassen… midt i no man`s land… wow :-O !!!
Elven så jo riktig så pittoresk ut òg- tror de færreste vet om noe av dette, bokstavelig talt rett under føttene på dem!
Gardermoen blir aldri det samme igjen!